Are women diplomats breastfeeding at the age of 60?

Norway’s Foreign Minister claims female diplomats are too attached to their family to seek ambassador posts

Author: Gry Tina Tinde, independent diversity advisor and writer, Asker, Norway, 9 July 2012

US Secretary of State, Hillary Clinton, with Norway’s Foreign Minister Jonas Gahr Støre during a visit to northern Norway in June 2012. Is “blame the victim” being applied by Mr. Gahr Støre when he says women diplomats do not want to achieve the world’s most popular professional title “ambassador”?

Photo: Andrea Gjestvang, Norway MFA

Ambitious, smart and hard-working women have a lot going against them. Most of it has to do with myths and stereotypes about the female sex and roles assigned since time beginning. For obvious and biological reasons, being pregnant, giving birth, and nursing can always be linked to women. In addition, taking care of children is automatically assigned to women, even though parents can share this, if two parents are around. Rarely are childcare responsibilities connected to men in the public discourse, and especially not in relation to work life and senior-level careers. One is left with the impression that women deliver and breastfeed babies until they retire. This post will show how gender bias persists in government affairs and what a great disadvantage it is for a diplomat to be a woman. Even if she is from the country that has been found to be the best to live in for women, Norway.

Gender equality remains one of the greatest challenges to human rights and democracy. A government wanting to address the rights, competencies and needs of males and females in its foreign policy needs to ensure its own decision-making is gender balanced. Ambassadors have major impact on a country’s international cooperation. Globally most of them are men. Of the 192 ambassadors to the UN in New York in March 2011, 87,5 % (168 ambassadors) were males, according to an overview on the UN website. Only 12,5% were women, which is far below the critical mass of about 30% that is deemed necessary to have an impact. South Sudan joined the UN in July 2011 and appointed Agnes Oswaha UN ambassador. No Norwegian woman has served as UN ambassador in New York, but in 2008 Bente Angell-Hansen became the first Norwegian female UN ambassador, in Geneva. I was incredibly proud in her behalf and of women’s advancement when she arrived as UN ambassador at her first meeting with the UN High Commissioner for Refugees (UNHCR), where I worked at the time. In 1989, when I joined the UN in New York as an associate information officer, around 11% of UN ambassadors were female. After 23 years the increase has been a mere 2%, as women ambassadors to the UN make up approximately 13% today.

What never stops to surprise me is that there are hardly any limits to how long, wrongly and nature-defying childbirth and child rearing is used as an excuse for not promoting women into top positions. It is clear that women don’t give birth and breastfeed well into their 60s. Having kids and forgetting all about work responsibilities that are seen to be crucial in order to become a manager can conveniently be used against any woman. For instance, women who never had a child or whose kids have moved out may face the same discrimination as women who have 10 children and one at the breast, because women are often put in the same category. (Of course there is no reason why a mom or dad of 10 should not be fit for the work life either, pending on their qualifications and access to childcare.) It is a common discrimination strategy to assign similar, negative traits to a group one wants to exclude from certain benefits or rights. Interestingly, a man’s role as a father is not seen as an obstacle to his professional ambitions. Rather, it’s been found to be an advantage for men to have a family when being considered for advancement. For a woman, anything can be used against her when pursuing a career. It is so typical to accuse a professional woman of being distracted by children and family that one would think the argument was used up, but it is alive and kicking.

Becoming an ambassador is seen as the pinnacle of success to many. A Swedish survey ranked “ambassador” the most desirable professional title out of 100 positions, with “dishwashing job” at the bottom. No wonder that the prestigious ambassador assignments are among the bastions men fight with fervor to defend and keep to themselves. Women in diplomacy and international organizations (especially the highest achievers) are very familiar with dirty tricks by boys’ clubs that include rumor mongering, stealing of ideas and projects and being barred from high-visibility assignments and speaking engagements. In my opinion, and as we will see below, spreading the notion that middle-aged female diplomats are too attached to their family to want to become an ambassador, is a dirty trick. It is an insult to women who qualify for the top jobs and want them, and it also discounts men who are as committed to their family as anyone else is.

The latest contribution to such gender discrimination comes from the Foreign Minister of Norway, Jonas Gahr Støre. An 8 July 2012 article headline quotes him saying “Women don’t want to become ambassadors”. His statement and reflections were immediately picked up by countless other media outlets. Unlike the 3,000 people who participated in the study referred to above that selected “ambassador” as the most popular job, Mr. Gahr Støre concludes that becoming an ambassador is not very tempting for women diplomats in his Ministry of Foreign Affairs (MFA). He evidently sees no problem in being a man speaking about women’s professional goals.

Mr. Gahr Støre explains that women hesitate to apply to ambassador positions due to family concerns (women are here grouped into one batch of mothers, presumably with young children and/or a partner who refuses to move abroad?). The article does not mention that the MFA has recruited 50% women for the past 30-40 years, as noted by ambassador Mona Juul in an article in Dagbladet in 2002.  Ambassador Juul said 10 years ago that the low number of women in the MFA leadership was “cause for concern”. The reporter added that several sources had said that the appointment of Ms. Juul to the ambassador position in Tel Aviv, Israel, at the age of 41, had caused envy and discontent in the MFA’s boys’ club.

If new diplomat recruits are around 25 years of age, and we add 30-40 years, this means that the MFA has a gender-balanced pool of 55-65 years olds (and younger). This is the typical age when one may join the select few who become ambassadors. Many of these diplomats are now grandparents, if they have a family. Gahr Støre and the boys’ club must stop spreading misinformation about women diplomats in their 50s and 60s giving birth and forgetting all about their career goals as they breastfeed their babies. This is what it sounds like when Gahr Støre talks about women refusing to become ambassadors due to family concerns. Women and men who join the diplomatic corps are well aware that there will be many relocations. Arguments about women being different from men when it comes to family attachment and careers are outdated. In any case, the public needs to get the information from the horse’s mouth (women diplomats) and not from a man who has had the responsibility to implement gender equality efforts at the MFA for several years.

Virtually any diplomat would be exhilarated to head an embassy, with all the responsibility and pay, interesting representation tasks, free ambassador residence, limousine with driver, chef and cleaning staff.

Like other professionals, female diplomats probably wish to advance in their field and be treated fairly. A survey at the MFA 8-10 years ago found young female and male diplomat trainees to be equally interested in becoming an ambassador.  I’d be grateful to anyone who can provide a link to the story, as I cannot find it online. But I remember reading it. Why are children and family concerns seen by Mr. Gahr Støre to be more of an obstacle to a seasoned woman diplomat than to a man? I find it nonsensical.

Lastly, the VG article says there are 27% women ambassadors today, down from 30% in 2009. But no data is presented in the article that proves the figures. Mr. Gahr Støre has been Minister of Foreign Affairs since 2005, coincidentally the same year that I started monitoring Norway’s female ambassador appointments. It would be helpful if a full list of the ambassadors’ names and duty stations were placed on the MFA website, with updates every 3-6 months, while keeping all former lists available for public view. Material with names and duty stations of all ambassadors going back generations would be welcome. With such public info lacking, I have for the last seven years regularly visited each Norwegian embassy website and counted the women ambassadors. It takes me seven hours to click through all the approximately 100 embassy and UN/NATO/EU delegation websites and write down the names of all ambassadors. Whenever an embassy lacks the name of the ambassador, I write and ask of the name of a recent appointee. I google the ambassador’s photo if the first name does not indicate the sex. The information collected in this way is 100% correct, or as correct as the websites are. They are usually frequently updated. However, my list has always shown a lower or different number of women ambassadors than the information given to journalists who occasionally request sex-disaggregated data on ambassadors from the Foreign Ministry. In March 2005 I counted 20 women ambassadors at the 99 embassies and delegations. Mr. Gahr Støre says in the interview that there were only 15 female ambassadors in 2005. The details need to be made public. In 2008 the number of women ambassadors had increased to 28, according to my website research. I wrote to the Prime Minister and congratulated him on the progress. This year in May I found only 23 female ambassadors after spending a day scrutinizing the 100 embassy and delegation websites. If the government maintains the trend of appointing more men to be ambassadors at the same rate as over the past two years, with five fewer women every two years, Norway will be totally rid of female ambassadors in nine years. The country may still be a great to live in for women, but their chances of being seen as equal to men in the Foreign Ministry and becoming ambassadors seem slim.

Winner of the Nobel Peace Prize from Burma, Aung San Suu Kyi, with Norway’s ambassador to Thailand, Katja Nordgaard in November 2010.  Spreading the notion that middle-aged female diplomats remain too attached to their family to want to become ambassadors could be one way of signaling that they should not even try.

Photo: Arne Jan Flølo, Norway MFA

Ammer 60 år gamle kvinnelige diplomater?

Norges utenriksminister sier kvinnelige diplomater er for opptatte av familien til å ville bli ambassadør

Av Gry Tina Tinde, selvstendig mangfoldsrådgiver og skribent, Asker, 9. juli 2012

Jonas Gahr Støre med USAs utenriksminister Hillary Rodham Clinton, under hennes Tromsø-besøk i juni 2012.  Er metoden “skyld på offeret” tatt i bruk her? Hva ønsker Gahr Støre å oppnå når han hevder at UDs kvinnelige diplomater ikke er interesserte i verdens mest ettertraktede stillingstittel – ambassadør?

Foto: Andrea Gjestvang, UD

Ambisiøse, smarte og hardt arbeidende kvinner har det ikke lett.  Myter og fordommer knyttet til kvinners rolle har overlevd århundrer. Av åpenbare og biologiske grunner knyttes kvinner til graviditet, fødsel og amming. I mange miljøer legges barnepass gjerne automatisk til hennes ansvar, selv om foreldre, der hvor det er to, kan dele på dette. I den offentlige debatt knyttes ansvar for barn sjelden til en mann, spesielt ikke når det er snakk om arbeidsliv og karriere på høyt nivå. Dette innlegget forsøker å vise hvordan kjønnsdiskriminering fortsetter, og finner seg til rette i viktige statsanliggender. En av konsekvensene av stereotypiske ytringer i media er at man sitter igjen med et inntrykk av at kvinner føder og ammer barn helt til de går av med pensjon. Fokus her er på hvilken ulempe det er å være kvinnelig diplomat. Selv om hun kommer fra landet som er kåret til det beste å bo i for kvinner – Norge.

Likestilling er en av de største menneskerettsutfordringene verden står overfor. En regjering som vil inkludere rettighetene, kunnskapene og behovene til kvinner og menn i sin utenrikspolitikk, bør sikre kjønnsbalanse der sakene forberedes og avgjøres. Ambassadører har stor innflytelse på internasjonalt samarbeid. Globalt sett er de fleste av dem menn. Blant 192 FN-ambassadører i New York i mars 2011, var 87,5% menn (168 ambassadører), ifølge en oversikt på FNs hjemmeside. Kun 12,5% var kvinner, et tall som er langt under den “kritiske massen” på ca. 30%, som anses nødvendig for å kunne påvirke effektivt. Sør-Sudan ble FN-medlem i juli 2011 og utnevnte Agnes Oswaha til FN-ambassadør. Ingen norsk kvinne har ledet FN-delegasjonen i New York, men i 2008 ble Bente Angell-Hansen den første, norske kvinnelige FN-ambassadør, i Genève. Jeg var utrolig stolt og glad på hennes og kvinners vegne da hun som FN-ambassadør kom på sitt første møte i FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), hvor jeg jobbet da. I 1989, da jeg begynte i informasjonsavdelingen i FN i New York, var andelen kvinnelige FN-ambassadører 11%. Etter 23 år er tallet økt til magre ca. 13%.

Noe som stadig overrasker meg, er hvor lenge, feilaktig og naturstridig barnefødsler og oppfostring av barn brukes som unnskyldning for ikke å forfremme kvinner. For eksempel risikerer kvinner som aldri har fått barn eller hvis barn har flyttet ut, å møte samme diskriminering som kvinner som har fått 10 barn og har ett ved brystet. Dette fordi kvinner ofte blir klassifisert som en ensartet gruppe. (Naturligvis er det ingen grunn til at kvinner eller menn med 10 barn skal gjøre det dårligere enn andre i arbeidslivet, forutsatt at de har den nødvendige kompetansen og tilgang på barnepass). En kjent diskrimineringsmetode er å gi negative trekk til en gruppe man ønsker å hindre i å få visse goder eller rettigheter.

Farsrollen blir sjelden sett på som et hinder for karrieren. Det er snarere en fordel for ambisiøse menn å smykke seg med familie, viser studier. Alt som kan brukes mot en kvinne som ønsker å klatre opp karrierestigen, vil bli brukt. Henvisning til hvor distrahert hun er av barn og familie utgjør en så standard kritikk av kvinner at man skulle tro den var blitt oppbrukt, men den lever i beste velgående.

Mange anser det å bli ambassadør som noe av det gjeveste man kan oppnå. En svensk spørreundersøkelse rangerte “ambassadør” som den mest ettertraktede yrkestittel av 100 yrker. “Oppvaskhjelp” havnet nederst på listen. Det er derfor ikke overraskende at menn kjemper innbitt mot at kvinner skal innta ambassadør-bastionen de har hatt praktisk talt for seg selv i generasjoner. Kvinner i diplomatiet og internasjonale organisasjoner er godt kjent med gutteklubbens skitne triks for å holde kvinner unna prestisjetunge oppdrag. Rykter settes ut om at kvinner (spesielt de dyktigste) er drikkfeldige, promiskuøse eller hysteriske, eller ideer stjeles og kvinner hindres i å få synlige og karrierefremmende prosjekter og å holde konferanseinnlegg. Å kringkaste at middelaldrende, kvinnelige diplomater er for knyttet til familien sin til å ville bli ambassadør, er etter mitt syn et slikt skittent triks. Det er en fornærmelse mot kvinner som er kvalifiserte for og ønsker toppjobbene, og det er respektløst overfor menn som er like knyttet til familien sin som andre. Men mest av alt avslører en slik holdning at kvinner flest ikke må innbille seg at de kan bli ambassadør, selv om de konkurrerte på lik linje med menn om opptak til aspirantkurset.

Det siste bidraget til slik kjønnsdiskriminering kommer fra utenriksminister Jonas Gahr Støre. “Kvinner vil ikke bli ambassadører” er tittelen på en VG-artikkel hvor han er intervjuet. Uttalelsen og innholdet ble straks gjengitt i utallige norske medier. I motsetning til de 3000 deltakerne i den svenske spørreundersøkelsen som kåret “ambassadør” til den mest populære yrkestittelen, konkluderer Gahr Støre med at kvinnelige diplomater i hans departement ikke lar seg friste av å bli ambassadør. Han ser ikke ut til å ha noen problemer med å uttale seg om kvinners karrieremål, selv om han er mann.

Gahr Støre forklarer at kvinner nøler med å søke på ambassadørstillinger av familiehensyn (kvinner plasseres her i kategorien mødre, antakelig med små barn og/eller en partner som nekter å flytte utenlands?). Artikkelen nevner ikke at Utenriksdepartementet (UD) har rekruttert 50% kvinner de siste 30-40 år, noe ambassadør Mona Juul opplyste i et Dagblad-intervju i 2002. For 10 år siden sa Juul: “At det fortsatt er færre kvinner i ledende stillinger, er et tankekors.” Dagblad-journalisten la til at da Juul ble ambassadør i Tel Aviv, Israel, som 41-åring, sa flere kilder at “utnevnelsen førte til misunnelse og misnøye innad i herreklubben.”

Hvis UD-aspiranter er rundt 25 år gamle, og vi legger til 30-40 år, betyr det at UD har en kjønnsbalansert gruppe diplomater som er 55-65 år gamle (og nedover). Dette er den typiske alderen da man kan få den sjeldne æren å bli utnevnt til ambassadør. Eventuelle barn har flyttet ut forlengst. Mange av disse diplomatene er besteforeldre, hvis de har familie. Gahr Støre og “herreklubben” må slutte å spre feilinformasjon om at kvinnelige diplomater i 50-60 årene føder barn og at karrieremålene forsvinner i ammetåka. Det er nemlig slik det høres ut når Gahr Støre snakker om familiehensyn som hindrer kvinner i å ville bli ambassadører. Kvinner og menn som går inn i diplomatiet er vel vitende om at det blir mye flytting, og argumenter om kvinners annerledeshet når det gjelder tilknytning til familien og karriereambisjoner er forslitt og utdatert. Uansett vil man ha informasjon direkte fra dem det gjelder, (kvinnelige diplomater) og ikke fra en mann som i flere år har hatt ansvar for å ta likestillingsgrep i UD.

Nær sagt enhver diplomat vil være henrykt over å lede en utenriksstasjon, med alt ansvar, høyere lønn, interessante representasjonsoppgaver, gratis ambassadørresidens, limousin med sjåfør, kokk, vaskehjelp osv. som det innebærer.

Som andre arbeidstakere ønsker kvinnelige diplomater antakelig å rykke opp innen sitt felt, og å bli rettferdig behandlet. En spørreundersøkelse blant deltakere på UDs aspirantkurs for 8-10 år siden viste at kvinnelige og mannlige aspiranter var like interesserte i å bli ambassadør. Jeg ville sette pris på om noen kunne sende meg denne informasjonen, for jeg finner ikke lenken. Men jeg husker godt at jeg leste dette. Hvorfor sier Gahr Støre at erfarne diplomatkvinner er mer hindret av familiehensyn enn menn? Jeg finner det meningsløst.

VG-artikkelen sier det er 27% kvinnelige ambassadører i dag, ned fra 30% i 2009. Men detaljer som kan bevise dette, gis ikke. Gahr Støre har vært utenriksminister siden 2005, tilfeldigvis samme år som jeg begynte å telle kvinnelige, norske ambassadører. Det ville være til stor hjelp hvis en fullstendig liste med navn og utestasjon for alle ambassadører kunne legges ut på UDs hjemmeside og oppdateres hver 3.-6. mnd.. Tidligere lister kunne også legges ut, gjerne tilbake til UDs første ambassadør. Siden slik offentlig informasjon mangler, har jeg de syv siste årene jevnlig gått gjennom alle ambassader og FN/NATO/EU-delegasjoners hjemmesider og telt kvinnelige ambassadører.  Det tar meg syv timer å klikke meg gjennom de ca. 100 utestasjonenes hjemmesider og kopiere navnene til alle ambassadørene. Når en ambassade mangler navn på ambassadøren, kontakter jeg dem og spør om navnet på ham/henne som nylig er utnevnt. Jeg googler bilde av ambassadøren hvis jeg ikke vet om fornavnet er for en mann eller kvinne. Informasjonen jeg innhenter er 100% korrekt, eller så riktig som hjemmesidene er. De oppdateres som regel hyppig. Mine lister har som regel vist et lavere eller annet antall kvinnelige ambassadører enn tallene som er gitt til journalister som av og til ber UD om kjønnsstatistikk for ambassadører. I mars 2005 fant jeg at det var 20 kvinnelige ambassadører ved de 99 utestasjonene. Jeg teller naturligvis ikke ambassadører som jobber i UD mellom utenlandsoppdrag, eller som har tittel som ambassadør for et spesielt felt mens de er hjemme i Norge. Men Gahr Støre sier i VG-intervjuet at det var kun 15 kvinnelige ambassadører i 2005. Detaljene bør gjøres offentlige og etterprøvbare.

Våren 2008 hadde andelen kvinner økt til 28 ambassadører ifølge min telling, og jeg skrev til statsministeren og gratulerte med fremskrittet. I mai i år fant jeg kun 23 kvinnelige ambassadører den dagen jeg gikk gjennom alle utestasjoners hjemmesider. Hvis Regjeringen fortsetter trenden med å redusere kvinnelige ambassadører med fem hvert annet år, vil Norge ha kvittet seg med alle i løpet av ni år. Landet er kanskje flott å bo i for kvinner, men for kvinnelige diplomater er utsiktene dårlige når det gjelder  å bli likestilte med menn og å bli ambassadør.

Fredsprisvinner fra Burma Aung San Suu Kyi med Norges ambassadør til Thailand, Katja Nordgaard i november 2010.  Ved å spre ideen om at middeladrende, kvinnelige diplomater er for knyttet til familien sin til å ønske å bli ambassadør, signaliserer man at de ikke en gang burde prøve?

Foto: Arne Jan Flølo, UD